Elon Musk og KI-frykta: Når teknologien tar skulda for det menneska gjer
I den offentlege samtalen om kunstig intelligens har åtvaringar frå teknologileiarar fått stor merksemd. Mellom dei mest profilerte er Elon Musk, som gjentekne gonger har advart mot at utviklinga av KI og autonome system går raskare enn samfunnet si evne til å kontrollere ho. Risikoen, seier han, veks raskare enn reguleringa. Det er ei åtvaring som fortener å bli teken på alvor.
Men ho er også utilstrekkeleg.
Musk sitt perspektiv er teknologisk presist, men politisk og moralsk avgrensa. Han skildrar KI som ein potensiell overmakt som kan sleppe laus dersom vi ikkje set bremsene på i tide. Problemet blir formulert som eit kontrollproblem: systema blir for komplekse, for raske, for sjølvstendige. Løysinga blir tilsvarande teknisk: betre regulering, pausar i utviklinga, tryggleiksråd og internasjonale avtalar.
Alt dette er naudsynt. Men det rører ikkje ved kjernen i problemet.
For KI er ikkje ei naturkraft. Ho er ikkje ei uavvendeleg utvikling som trugar menneska utanfrå. KI er eit produkt av menneskelege val, økonomiske interesser og politiske prioriteringar. Når vi snakkar om at «kontrollen glip», må vi også spørja: kven held i rattet – og kvifor let dei det glippe?
Det avgjerande skiljet mellom Musk sitt perspektiv og analysen i denne boka ligg nett her. Der Musk fryktar at maskinene skal bli for mektige, peikar denne analysen på noko meir ubehageleg: at menneske frivillig gir frå seg makt og ansvar, og deretter gøymer seg bak teknologien.
Autokratiske system har alltid søkt å framstille makt som naturleg, nødvendig eller teknisk uunngåeleg. «Slik er systemet», «reglane krev det», «det finst ikkje alternativ». KI gir denne strategien eit nytt og langt meir effektivt språk. Når avgjerder blir overlatne til algoritmar, blir makta både meir presis og mindre synleg. Ansvar blir oppløyst i prosessar, og skuld kan ikkje plasserast.
I dette ligg den verkelege faren: ikkje at KI utviklar eigen vilje, men at ho blir brukt til å avpolitisere makt. Når avgjerder om ressursfordeling, overvaking, prioritering og ekskludering blir presenterte som tekniske vurderingar, blir dei løyste frå moralsk og demokratisk kontroll.
Musk åtvarar mot framtidige scenario der KI kan kome ut av kontroll. Denne boka åtvarar mot eit pågåande scenario der kontrollen alt er i ferd med å bli overført frå demokratiske institusjonar til marknad, teknologi og uansvarlege maktsentra. Det er ikkje superintelligens som først trugar demokratiet, men ansvarsfråskriving forkledd som effektivitet.
Her blir koplinga til autokrati tydeleg. Autokratiske leiarar fryktar latteren fordi han avslører at makta ikkje er naturgjeven, men menneskeskapt. KI, brukt utan demokratisk forankring, gjer det motsette: ho skjuler makta bak system, tal og tekniske forklaringar. Latteren mistar fotfeste når avgjerdene ikkje lenger har eit ansikt.
Difor er ikkje spørsmålet først og fremst korleis vi skal hindre at KI blir farleg. Det er korleis vi skal hindre at ho blir bekvem for dei som ønskjer makt utan ansvar. Musk vil bremse teknologien. Denne boka insisterer på noko meir krevjande: at vi må styrkje menneskeleg dømmekraft, politisk mot og institusjonell motstand.
KI reddar oss ikkje frå autokrati.
Ho kan tvert imot gjere autokrati meir effektivt, meir stille – og meir akseptert.
Den avgjerande kampen står ikkje mellom menneske og maskin, men mellom demokrati og ansvarsfråskriving. Og den kampen kan ikkje vinnast med tekniske løysingar åleine. Han krev borgarar, institusjonar og leiarar som nektar å gi frå seg retten – og plikta – til å ta ansvar.