I artikkelen "Why the Worst People Win …while we lose" analyserer Mona Lazar eit djupt urovekkjande mønster i moderne samfunn: at menneske som viser narsissisme, råskap, uærlegdom og mangel på empati, ofte lukkast og vinn fram – på kostnad av dei som handlar med integritet og ansvar.
Hovudpoenget hennar er at system i samtida belønner åtferd som er høglydt, nådelaus og sjølvpromoterande. Politikk, media og marknadsstyrte strukturar favoriserer i aukande grad dei som er villige til å lyga, manipulera og dominera, medan menneske som verdset samarbeid, nyansar og omsorg, blir skyvde til side eller slitne ut.
Lazar viser at dette ikkje er tilfeldig, og heller ikkje berre eit spørsmål om individuell moral. Det er strukturelt. Når merksemd, makt og profitt blir dei viktigaste valutaene, er «dei verste» ofte dei mest effektive aktørane. Samstundes sit resten av oss att med ei kjensle av forvirring, motløyse og aukande maktesløyse – og spør oss kvifor det anstendige gong på gong taper.
Essayet er både ein analyse og ei åtvaring: Dersom samfunnet ikkje tar eit oppgjer med systema som løftar narsissisme og straffar empati, vil denne ubalansen berre bli djupare.
Eit svar – frå ein 78 år gammal mann i Noreg
Eg er syttiåtte år gammal.
Eg bur i Noreg.
Eg har gravlagt vener. Eg har sett system reisa seg og system falla. Eg har levd gjennom frykt – og gjennom lange periodar med ro, den roa som berre kjem etter at frykta har gjort sitt verste.
Og eg vil seia dette til dykk, de som er unge og urolege over utviklinga. Eg vil seia dette – klårt, utan å pynta på sanninga:
De har rett til å vera sinte.
De har rett til å kjenna at noko verdifullt er tatt frå dykk.
De har rett til å kjenna at verda de har fått overlevert, er meir skjør enn den eg vaks opp i.
Men eg vil òg seia noko som ikkje passar inn i overskrifter eller algoritmar:
Historia har aldri vore mild mot dei som kjem etter.
Kvar generasjon arvar uferdig arbeid, brotne lovnader og farar dei ikkje har valt sjølve.
Det som er nytt, er farten. Støyen. Einsemda de blir bedne om å bera dette i.
Då eg var ung, frykta vi atomkrig. Vi trudde oppriktig at verda kunne ta slutt på minutt.
Foreldra mine frykta svolt og okkupasjon.
Før dei igjen: sjukdom og barnedød – som ein del av kvardagen.
Formene endrar seg. Tyngda forsvinn ikkje.
Her ligg håpet framleis – ikkje som optimisme, men som handlekraft:
De forstår system betre enn vi nokon gong gjorde.
De ser gjennom løgner raskare.
De nektar å akseptera liding som «normal» berre fordi nokon tener pengar på henne.
De snakkar ope om psykisk helse, omsorg og verdigheit – ting vi vart lærte opp til å teia om.
Det betyr meir enn de trur.
Framtida kan bli hardare.
Men harde tider skapar ikkje automatisk mindre sjeler.
Eg har lært dette seint i livet:
Meining blir ikkje gitt av stabilitet.
Ho blir smidd i fellesskap, i solidaritet, og i det å nekta å forlata kvarandre.
De kjem ikkje til å redda verda åleine.
Det har ingen generasjon nokon gong gjort.
Men de kan gjera henne meir menneskeleg – og somme tider er det den mest radikale sigeren historia gir rom for.
Der eg står, nær slutten av mi eiga ferd, ser eg ikkje på dykk og ser ei tapt generasjon.
Eg ser ein generasjon som veit kva som står på spel.
Og den kunnskapen – delt, omskapt til handling, og bore saman – er ikkje ingenting.
Det er slik framtider byrjar,
sjølv i vanskeleg jord.