Essay

Verda bak overskriftene

November 13, 2025Published in Future, Democracy, Respect
Verda bak overskriftene
Tre svaner på Stråsjøen

Verda bak overskriftene

```

Nokre morgonar, når eg vaknar før resten av huset, står eg ved vindauget med ein kopp kaffi og ser lyset sakte veksa seg sterkare. I desse stille stundene spør eg ofte meg sjølv kvifor verda kjennest så tung, sjølv på dagar når vêret er roleg, og mitt eige liv er fredfullt.
Sanninga er at mykje av denne tyngda ikkje er vår eiga.
Vi har fått ho frå skjermane.
Nyhenda stormar mot oss med krafta frå ein vinterstorm. Krigar, konfliktar, brutalitet, politisk absurditet - alltid skjerpa, alltid forsterka, alltid levert i ein tone som seier at alt er i ferd med å rakna. Og når vi ser nok av dette, byrjar vi å tru at verda ikkje er anna enn såra vi ser.
Men det er ikkje heile historia.
Ikkje for meg. Ikkje for deg. Ikkje for nokon som har levd litt.
Det finst ei verd bak overskriftene.
Ei verd som ikkje set trendar.
Ei verd som ikkje ropar.
Ho finst i dei stødige hendene til ein nabo som hjelper ein eldre mann opp ei glatt trapp med daglegvarene.
Ho finst i latteren frå eit barn som aldri har høyrt ordet pessimisme, i varmen mellom to menneske som har kjempa seg gjennom mørke dagar og har funne vegen tilbake.
Verda finst i fjella i Oppdal ein kald morgon, der trea strekkjer ut små greiner som stille påminningar om at livet held fram - sjølv når ingen ser på.
Denne verda er ikkje naiv.
Ho er berre sann.
Problemet er at skjermane våre viser oss berre ein liten del av røynda - den mørkaste biten, servert på nytt og på nytt til vi trur at heile biletet er svart. Og sakte, utan å merka det, begynner vi å gi frå oss noko dyrebart: trua på at menneske framleis har evna til å reparera det som er øydelagt.
Eg har sett nok av livet til å vita dette:
Menneske er i stand til stor godleik, også i krevjande tider.
Fellesskap kan stå opp igjen etter å ha falle.
Kjærleiken har sin eigen sta logikk.
Og menneskeverdet er ei kraft som nekter å døy stille.
Dette må vi hugse.
Ikkje fordi verda er fri for liding, men fordi håpløyse er ei slags løgn. Ho seier at vi er makteslause. Ho seier at ingenting kan endrast. Ho seier at det ikkje er vits i å prøve.
Men kvar gong eg har gått opp ein skogssti og sett lyset bli silt gjennom greinene, har eg kjent det motsette. Det er alltid vits i å prøva. Det er alltid noko vi kan reparera. Vi kan alltid finna ein liten måte å flytte verda i rett retning på.
Vi overvinner ikkje mørket ved å oversjå det.
Vi overvinner det ved å nekta det å definera alt.
Eg skriv dette ikkje som filosof, ikkje som kommentator, men berre som Øivind - ein mann som har gått ein lang veg, høyrt mange historier, og lært at menneskehjartet er skapt for meir enn frykt.Det finst eit lys under støyen. Eit lys som høyrer til oss alle.
Eit lys som veks når vi vel empati framfor likegyldigheit, klårheit framfor forvirring og mot framfor resignasjon.
Det er kanskje stille.
Det når kanskje aldri avisene.
Men det er der.
Og når vi vender oss mot det - saman - blir verda større igjen, og kanskje til og med litt vakrare.